Forskyvning i jordens bane etter hvert som solen gradvis avgir mer energi.
Solens energiproduksjon har økt siden begynnelsen av dens eksistens for 4,6 milliarder år siden. Denne økningen vil bli kritisk for livet på jorden i løpet av de neste 500 millioner årene. Selv om det er vitenskapelig enighet om denne økningen i energi, finnes det fortsatt ingen konkrete planer for hvordan livet på jorden skal beskyttes mot denne økningen. Løsningen på dette problemet er å tilpasse jordens bane til den økende energiproduksjonen fra solen, slik at mengden energi som mottas fra solen forblir den samme. Dette arbeidet viser at menneskets vitenskapelige kunnskap og menneskets tekniske muligheter, som allerede finnes i dag i de første rudimentene, er tilstrekkelig for å løse dette problemet. Produksjonen av baneforskyvningssystemet, tilførselen av energi og tilførselen av støttemasse fører til begrensninger som tydelig markerer veien til realisering. Fra denne tilnærmingen med begrensningsdrevne løsninger kommer det frem en liste over den menneskelige kjernekompetansen som er nødvendig for gjennomføringen.
Hva kan menneskeheten gjøre, hva våger menneskeheten å gjøre? Det kan knapt være en mer iøynefallende forskjell enn mellom disse to spørsmålene. Hva menneskeheten er i stand til å gjøre, kan sees i tallene som brukes i Drake-ligningen for "levetiden til en teknisk sivilisasjon i år". Bare 304 til 100 millioner år er antatt. For tiden er det en overveldende pessimisme som ser menneskeheten som en pest og tror at den vil overleve mye mindre enn 304 år. Uttrykkene for denne pessimismen, denne selvforakten, denne selvpiskingen spenner fra "Naturen har ikke behov for mennesker" til "Friske planeter har ingen mennesker". Det er skremmende paralleller til middelalderens flagellantism, som proklamerte pisking som en kur mot pest. Hvilket tema ville være bedre egnet til å bevise at "naturen trenger mennesker" og at "sunne planeter trenger mennesker"? Et tema der, uten en høyt utviklet menneskelig sivilisasjon, bare en fiendtlig, varm, livløs jord kretser rundt solen, mens en sivilisasjon opprettholder livet på jorden? Det finnes ikke noe bedre tema enn dette, at menneskeheten, på grunn av sine tekniske og vitenskapelige evner, ikke bare kan, men må, stole på seg selv for å gjøre mye mer, og at en høyt utviklet menneskelig sivilisasjon er svært nyttig for livet på jorden.
Selv i min innledende forskning før jeg sendte inn emnet, la jeg merke til en alvorlig mangel på papirer om emnet. Om et objekt som veier 1019 kg som passerer nær jorden hvert 6000 år, månen muligens tapt og ingen ord om hvordan dette objektet kunne motiveres til å fly i denne banen. Hvorfor, med alle menneskehetens ekstraordinære vitenskapelige prestasjoner, finnes det ikke noe virkelig nyttig om dette emnet? Jeg antar at dette er mentale barrierer mot å tenke at vår sivilisasjon fortsatt kan være her om seks milliarder år. Jeg har dokumentert alle formlene som brukes, det er ingenting som ikke kan løses med en av kalkulatorene som brukes i klassen. Til sammenligning, hvilke superdatamaskiner har blitt brukt til å lage spådommer for sola de neste milliardene år? Hvor mange fysikere har bidratt til å gjøre slike kompliserte simuleringer mulig? En slik enorm innsats for prediksjon og, i kontrast, så lite for spørsmålet "Hvordan overlever vi prediksjonstilstandene?" Før var jeg fascinert av hvordan arkeologer og paleontologer rekonstruerte hele historier ut fra funn. Nå ville jeg sitte foran flere regneark og menneskehetens fremtid ville utfolde seg foran meg: trinn for trinn, hver med logiske og overbevisende beslutninger. Månens industrisone, ekvatorial lineær motoroppskyting og landingssystem for romfartøy rundt månen, samling av støttemasse i bane rundt Jupiter. I mars 2018, da jeg lette etter materiale om denne muligheten, fikk YouTube plutselig opp en foreslått video: "Air Breathing Ion Thrusters Dette ble gjentatt i februar 2019, da jeg skrev kapittelet om kollisjonsunngåelse, den foreslåtte videoen "Forskere finner ut hvorfor Uranus spinner på den ene siden" brakte nytt materiale. Et system som aktivt støtter søken etter kunnskap. Med alle de vitenskapelige og tekniske artiklene jeg kom over mens jeg skrev denne artikkelen, er jeg sikker på at menneskeheten har det vitenskapelig-tekniske potensialet til å implementere det, den trenger bare å overvinne de mentale barrierene for å handle sammen som menneskehet og sette langsiktige mål. Jeg håper å kunne overvære det store showet personlig når den første prototypen av et jernbaneskip monteres i bane rundt jorden.
|
